Når vi nå kan legge enda et mesterskap til samlingen og tilbakeblikket og refleksjonen begynner å ta form så er det, til tross for at konsekvensene for analysen ikke er nedprentet i dokument, noen ting som vi kan begynne å konstatere alle rede nå.
Vi reiser med begynnelsen på et «generasjonsskifte». Det innebærer ikke at vi kan bruke det som en unnskyldning for fravær av prestasjoner i form for medaljer.
Nå skal vi i ærlighetens navn også være klare over at vi var innstilt på at skulle vi fighte om medaljer var alt tvunget til å klaffe til >95% hele veien.
Vi var forberedt på at det skulle bli tøft. Dette vet vi etter å ha studert de 2 siste Lane Map rapportene, som viser banetopografien, som var tilgjengelige for hallen.
Vi viste at det kom til å bli en tøff oljeprofil, som det alltid er på mesterskap, på <3:1 ratio på 10 år gamle baner. Vi hadde forberedt oss på at det kom til å handle om å fylle ruter, levne så få kjegler kvar som mulig når det ikke var strike, og at det kom til å bli mye slit.
Alt dette hadde vi forberedt oss på. I teori og i de forberedelsene vi har hatt innen avreise for snaut 2 uker siden.
Og det ble akkurat så tøft, og litt til, som antatt.
Til tross for at vi «viste» alt dette i forkant er det ikke det samme som å kunne beherske og løse utfordringene.
I single og double får vi fra start virkelig bekjenne farge på den utfordrende profilen, som er på 2,2:1, og samtlige hadde en eller et
par serier hvor vi ikke finner ut det.
Til tross for at det føles som at det finnes olje «tvinges» vi, på samme måte som alle andre, spille veldig langt inn i banen. På en så flat profil blir det da også å finne «trange» linjer, noe vi sjelden har mulighet for å få trent på. Vi kjempet på bra men samtlige spillere har en eller flere perioder hvor vi skaper større problemer enn hva vi klarer å løse. Her lyser det gjennom at vi ikke har bra nok repeterbarhet og kontinuitet i kulefart.
Det blir meget vanskelig på slutten av passene hvor vi ikke helt klarer å beherske den kulefart som trengs sammen med utspillsvinkelen.
I trios gjør begge lagene en meget solid innsats den første dagen og det føles som at vi har noe på gang. Noe grums i systemet for noen av gutta var det, så det blev ikke den absolutte topplasseringen men vi hadde meget gode forutsetninger for dag 2.
Dessverre ble ikke starten for Norge 2 den vi trengte og det ble et pass som utviklet seg helt annerledes enn hva vi hadde håpet. Det ble veldig tøft men gutta fightet gjennom hele passet på en bra måte. Men det ble litt for mange mistak, og alt for mange av de var av den enkle typen.
For Norge 1 gikk det derimot klart bedre. Med en bra start og en oppfølging på taktikken samtidig med fler bra slag i rekker (nevnes kan at Kenneth tok et ekstra treningspass etter første dagen for å finne tilbake til en bedre og mindre anspent timing. Samtidig så prøvde han en annen taktikk)
Til tross for en meget solid innsats manglet det til slutt 37p fra å få spille finale. Det var tøft.
Det var ikke mange mistak som gutta gjorde, men vi klarte ikke å få til de poengene som trengtes. Det ble til slutt en meget bra 7.plass i trios på Jonas, Georg og Kenneth.
Med den flotte arbeidsinnsatsen som alle gutta gjorde i trios, hvor vi helt klart fikk fatt på et bedre spill og klarte å følge taktikken, så hadde vi gode forhåpninger til 5-manns laget.
Det var en solid innsats i de første 2 seriene, hvor gutta virkelig viste kvaliteter fra øverste hylle, laget var meget godt med høyt oppe i resultatlisten.
Dessverre klarte vi ikke å holde hele distansen ut og vi fikk til en avslutningsserie den første dagen som vi virkelig ikke trengte. Med 924p i siste serien falt vi en hel del etter på listen.
Til tross for den meget kjedelige avslutningen var gutta i godt mot og vi hadde fortsatt en bra mulighet da det var meget tett bland de 13 øverste lagene. Til tross for avsluttingen var det kun 86p opp til finale. Alt vi trengte var å få til en god serie, hvor det klaffet for alle samtidig. Så det var med en god dose optimisme vi startet dag 2.
Med et meget «tett» og bra spill, men uten noen lange strike rekker, i de første 2 seriene (1004p & 1001p) fantes det fortsatt en mulighet når vi flyttet til bane 41/42 for siste serien.
Dessverre så var forskjellen på forhold for stor for at vi raskt skulle kunne justere oss, og sammen med langt fler dårlige kast enn tidligere ble innsatsen desverre ikke noe å være stolt av. I takt med at vanskelighetene ble for store sank også humøret.
Vi fikk en avslutting som vi absolutt ikke trengte. Og det var alt for dårlig på mange plan.
Det var alt annet enn noen stolte spillere som gikk av banen etter å ha avsluttet med 894p.
Bristende grunnforutsetninger/trening på hjemmefronten skaper ikke gode forutsetninger for å få den nivå på repeterbarhet til det nivå som kreves for å konkurrere i toppen.
Legg til at den mentale kondisjonen/utholdenheten som også kreves på dette nivået ikke blir utfordret godt nok på hjemmebane så begynner bildet og utfordringene å bli klart mer synlige.
For at vi skal «mestre» utfordringene på mesterskap må kvaliteten på hjemmearbeidet bli bedre.
Ta dette med sparespill for eksempel.
Når vi har 7-8 strike per serie her hjemme så blir det ikke mange spareforsøk som kan gå galt. Og det kan virke som at kun ha 3-4 sparebom på en 6 seriers turnering hjemme kan føles ok.
Hvis vi da tar vekk 2-3 strike per serie blir det mange fler spareforsøk og når sparespillet ikke for utfordret seg nok på hjemmebane så forsvinner det MANGE poeng ut døren grunnet brister i denne basiskunnskapen.
Med de oljeprofiler som er på mesterskap, hvor det er en meget bratt «taper» ratio, altså kort strekke hvor det legges olje og lang buffer, så finns det ikke rom for differenser i kulefart og utspillsvinkler. Her er vi alt for dårlige sammenlignet med andre nasjoner.
Ved oppsummeringsmøtet med spillerne ble det påpekt av så godt som samtlige spillere at det var å komme hjem og fokusere på bedre arbeid på basis teknikk og evnen til å fylle ruter som blir det store fokuset fremover.